Som resultat av en kamp om makt, penger, pasienter eller kompetanse?
Vi trenger en debatt om etikk i helsevesenet
Hvilken helsekompetanse man har avgjør hva man kan arbeide med, og slik bør det være. Utdanningsinstitusjonene og profesjoner i anvendt praksis har et stort etisk ansvar. De skaper kunnskap, påvirker profesjonene, kunder, klienter og myndighetenes samfunnsforvaltning – uavhengig hvilket fagfelt og ekspertise man har.
Med kompetanse følger også økt mestringsevne og stort ansvar, som øker proporsjonalt med mengde kompetanse og spesialisering innenfor det fagområde man har tilegnet seg. Det er et faktum. Et annet like viktig faktum er at enhver kunnskap har en begrensning[1].
Ved enhver kompetanses grense ligger en mulighet for samarbeid med andres fag og profesjon. Det skaper en organisert kompetansestruktur, hvor man har ulikt nivå på innsikt og ansvar innen sitt fagområde. Samtidig har man relativt like omfattende etisk ansvar i sitt kompetansefelt, f.eks. har profesjonstitler autoritet og autorisasjon innenfor et faglig begrenset felt. Med en kompetanse kan man ha oversikt over ett fagfelt, men ikke innsikt i alle aspektene i fagfeltet. Hvor man står avgjør hva man ser, hva man har innsikt i avgjør hva man kan forstå.
Respekt for kompetansen
Man kan velge hvilken kompetanse man ønsker å tilegne seg. Noen velger ut fra de egenskaper og interesser man har, andre velger det man er forventet å lære. Noen reflekterer med konstruktiv kritikk, noen aksepterer kunnskap ukritisk – resultatene påvirker det man produserer av kunnskap og tjenester.
Respekt for kompetansens begrensning
En hjelpepleier er ikke sykepleier, en sykepleier er ikke lege, en lege er ikke en psykiater, en psykiater er ikke en psykolog, men en psykiater er en lege med kompetanse på hjernens og nervesystemets biologiske og kjemiske funksjoner og effekter i individer, stiller diagnoser og gir medisiner i samsvar med diagnostiseringen. De er somatikere[2] med forskjellig kompetansenivå. Man vet at man i anvendelse av en helsekompetanse bør komplettere praksis med omsorg, men hva har man omsorg for? Omsorg er et psykologisk område. Også omsorg kan seksjoneres i kompetansefelter med forskjellig faglig ansvar og innsikt.
Psykologi kommer av de greske ordene for psyke (sjel, ånd) og logi (læren om), og henviser til akademisk (vitenskap) kunnskap. Psykologiens kunnskapsområder kan i dag seksjoneres i biologisk (nevrologisk), sosial (relasjonell) og psykodynamisk (sjelens funksjonsevne) fagområde av betydning for mental helse. Videre seksjoneres det psykologiske fagfelt på et overordnet nivå i to paradigmer[3] (forskningsverdener), det biologisk fokuserte og det sjelelig fokuserte.
Paradigmene i psykologiens verden har hver sine særegne verktøykasser hvor metodene og begrepene er henholdsvis gjensidig ekskluderende, man kan ikke forstå eller tolke det ene paradigmets kompetanse med et annet paradigmes verktøykasse og tilhørende innsikt – det er faglig uforsvarlig. Begge paradigmene bygger på kompetansen til filosofer, matematikere, psykologer og psykiatere. Det biologisk perspektivet reguleres av kjemisk balanse (homeostase gjennom osmotiske prosesser), det sjelelige perspektivet reguleres av mening (betydning for den som opplever, velger og berøres via psykodynamiske prosesser). Biologisk forskning har vist at den mening man opplever å ha påvirker alt biologisk vev og prosesser, biologisk vev kan brytes ned eller bygges opp avhengig av holdningen man har - det er en rent psykologisk årsak som starter, regulerer og avbryter denne prosessen.
Betydningen av riktig kompetanse
Kunder, klienter og samfunnsaktører avhenger av kompetent kunnskap for å utvikle og forvalte god helse for alle. Hvordan vi forvalter kunnskap har essensiell betydning for samfunnet. Jeg vil her illustrere dette med noen eksempler fra virkeligheten.
I en tverrfaglig konferanse ble faglig forskning og praksis diskutert. Under en sesjon ble informasjonen til alvorlig syke klienter diskutert. Salen var overfylt av engasjerte fagpersoner. Hva skal man fortelle og ikke fortelle til pasienten når man ikke vet om pasienten kommer til å dø, eller leve – fortelle den om faren eller inspirere og skape håp? Høylytt kom et svar fra en myndig profesjon – «fortell faktum om faren!». Diskusjonen stilnet momentant.
I en etat bestående av tverrfaglig sosial kompetanse blir det hevdet at noen klienter er ukurerbar, har uegnet sosial kompetanse eller er uegnet for omsorg basert på etatens ervervede holdninger fra egen kompetanses utilstrekkelighet i møte med traumer, tro og annen faglig ekspertise. Beslutninger tas på grunnlag av dette. Dermed hverken søkes eller mottas assistanse fra annet hold.
I et tverrfaglig team av forskere i utdanningssektoren diskuterte man hvordan man skulle gå frem for å samle adekvate data for forskningsanalysen for å oppnå best mulig anerkjennelse for arbeidet. Rapporten som var bestilt skulle kunne benyttes som redskap i utvikling av en seksjon hos utdanningsinstitusjonen. En protest mot forslaget om å lyve om (dikte opp) data ble innstendig slått ned med argumentet om at det er strukturen i forskningen og ikke dens innhold som gir anerkjennelse og ønskede resultater. Rapporten fikk toppkarakter.
I en bedriftsrettet helsetjeneste med somatisk og psykologisk relaterte tilbud ble det tilbudt terapeutisk relevante samtaler til ansatte med lettere (og mer kompliserte) psykiske problemstillinger. Offentlig ble det fortalt at problemstillinger utenfor bedriftens kompetanse ble henvist til kompetente fagpersoner utenfor bedriften. Praksisen i bedriften var tvetydig, virksomhetens eiere har en bevisst strategi om å unngå at kundens klienter ikke fullt ut får adekvat hjelp, for å unngå å tape inntekter på kunden. Adekvat rådgivning ble derfor (resolutt) avvist og kritisert for å tilby denne.
I møte med mennesker er det vanligvis tilstrekkelig og hensiktsmessig med generell menneskelig omsorg og forstand. I møte med traumer kreves det mye mer. Mangel på kompetanse kan være direkte avgjørende for om utfallet blir liv eller død. Hvem som helst kan ikke behandle, kurere og ivareta syke og krenkede. Uforsvarlig faglig forvaltning og økonomisk utnyttelse av kunder og klienter undergraver profesjoner på bekostning den enkelte og samfunnet. Kunder og klienter får da ikke den bistand de behøver. Konsekvensene kan bli mangfoldige. En illustrasjon fra virkeligheten kan beskrive
Postnatal traumatisering som konsekvens av normativ profesjonsadferd som ikke blir registrert som traume påfører Ola og Kari Nordmann hovedansvar for håndteringen av hjelpeløse mennesker med traumereaksjoner. Traumereaksjoner er psykiske og/eller fysiske reaksjoner på skade. Mangel på kunnskap om traumer og informasjon om traumatiserende hendelser vil som effekt utdype traumet, vil naturlig eskalere traumereaksjonene som videre i seg selv er re-traumatiserende hendelser. I en livssituasjon hvor livsglede og forventninger om dette utfordres av lite søvn og mye nytt omsorgsansvar som skal læres stilles foreldrene ovenfor ene-ansvar for et umulig prosjekt langt utenfor deres egne ressurser, søvnkapasitet og kompetanse. Mens de strever utvikles barnets traume gradvis til å bli mer omfattende og gå dypere i psyken. Skaden kan til slutt tvinge barnet inn i en splittet psykedynamikk. Hva vil kompetansen som analyserer dem se? Hvilke råd får foreldrene? Hvem tilegnes ansvaret for traumatiseringens resultater?
Profesjonsarroganse og undertrykkelse av adekvat kompetanse gagner hverken samfunnet eller klientene. Derfor har vi et Helsetilsyn.
Jeg vil her ta frem et godt eksempel.
Humanistisk Psykologi - Vitalt Paradigme Innen Psykisk Helse
Hva er så farlig med humanistisk psykologi at f.eks. biologisk psykologi tar patent på autorisasjon som «psykolog»? EUROPSY derimot likestiller all psykologisk kompetanse, men skiller dem fra hverandre med et tillegg i tittelen som viser faglig fordypning, f.eks. «klinisk psykolog», arbeidspsykolog», «krisepsykolog» osv. Hva med «(Klinisk) Fenomnologisk Psykolog» eller «Klinisk Fenomenolog»?
Historisk har paradigmene i psykologi forskjellig utvikling. Hvor biologisk psykologi bygger på torturlignende terapier[4] og sykeliggjør tro[5], bygger humanistisk psykologi på menneskets ukrenkelige verdi og potensialer, erfaringer mennesker har hatt med tortur og mishandling, tverrkulturelle studier av psykedynamikkens uttrykksformer og utfordringer i normaltilstand, sykdom og terapi, og troens verdi for den lidende. Tverrkulturelle[6] studier har til eksempel medvirket til C.G. Jungs teori om psykens arkitektur og språk[7]. Kierkegaard sin psykologi er mindre kjent, men den beskriver den naturlige livsangsten og kjærlighetens betydning - for livskraft.
Paradigmet kan seksjoneres i fagfeltene filosofisk-, fenomenologisk- og eksistensiell psykologi. De er vesentlig forskjellige fagfelter. Med hensyn til metodenes verktøy og fokus er fagfeltene gjensidig ekskluderende. Sammenblanding av fagfeltene skaper forvirring om vitenskapelig humanistisk psykologi, skader metodene og hindrer adekvat innsikt. Psykodynamisk sett kan fagfeltene være sammenfallende. Fagfeltene gir samlet en unik topografi over menneskepsykens generelle struktur, personlige dynamikk, plassering, funksjon og mening, som sentrum for kroppens eksistensielle tilværelse. Kroppen er stratum for enhver relasjonell og fysisk posisjonering (engasjement) i verden, fra dette utgangspunktet erfares de indre og ytre omgivelsene. Begreper som «kognisjon» (nevrologisk), «faktoranalyse» og «statistisk analyse» (matematisk) er ikke kompatible med humanistisk psykologi. Begrepene henviser til for vage representasjoner for menneskets psykologiske faktum. Fenomenologisk psykologi er bl.a. oppstått fordi man[8] oppdaget at matematiske analyser helt avhenger av den viljen som kalkulerer (herunder den som har skapt de matematiske formlene og bruksområder), matematikk i psykologi er synsing om sannsynlighetsberegninger. Psykens essensielle natur kan ikke tallfestes. Man kan telle hendelser, nerver, celler og kjemi, men dette er ikke hva humanistisk psykologi fokuserer på.
På grunn av sitt psykodynamiske fokus er humanistisk psykologi svært sensitiv for og velegnet til behandling av lettere psykiske lidelser og traumer. I møte med sosialetatens ukurerbare barn i sosial omsorg har humanistisk psykologiske tiltak endret den individuelles situasjon til kurert og kurerbar, men manglende kompetanse hos sosial helsesektor har hindret barn i å kvalitetssikre (fullføre terapien) sin helbred og har i stedet blitt re-traumatisert og presset til det suicidale som følge av inadekvate tiltak og mangelfull innsikt. Hva ønsker de å be-/vise?
Det er høyst uetisk å hindre lidende mennesker adekvat støtte, hjelp og terapi. Kompetent kompetanse er pålitelig og helt avgjørende for den som avhenger av den.
[1] Man er ikke kompetent uten at man kjenner sin kunnskaps begrensning og har respekt for dens begrensing. [2] («soma» er latin og betyr «deler av en organisme som er forskjellig fra reproduserende celler» - det er et begrep om biologi). [3] Paradigme er et vitenskapelig miljø som bestemmer hvilke metoder, holdninger, begreper, verdier, praksis og verktøy som kan benyttes og som samlet former hvordan man forstår og kommunisere om virkeligheten. [4] (water-boarding, sentrifuger (i hengende korger), høye lyder, operasjoner uten bedøvelse, forskningsmetoder på dyr og mennesker [bl.a. raseteorier] – metodene er traumatiserende). Også i dag benyttes fysisk knebling av barn og voksne med psykologiske lidelser, metoden er i seg selv traumatiserende. [5] Tro er håp, det er et faktum at uten håp dør mennesket. [6] Tro er en vesentlig bestanddel av et samfunns kultur. [7] Funnene blir også i dag bekreftet av språkforskere og arkeologer. [8] Med referanse til Edmund Husserl